 Kart fra 1923 som viser Losbylinja gjennom Østmarka til Lørenskog. brukes som betegnelse på skogsområdene øst for Oslo. Østmarka inkluderer områder i kommunene Oslo, Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Nordre Follo og avgrenses av riksvei 120 og riksvei 155 og ellers av bebyggelse og landbruksområder. Totalt dekker Østmarka ca. 256 km2, og av dette ligger omkring 20 % i Lørenskog. Det meste av den delen av Østmarka som ligger i Lørenskog, eies av Losby Bruk. Naturreservatene Ramstadslottet og Østmarka berører Lørenskog i beskjeden grad. Østmarka er en del av det sørøstnorske grunnfjellsområdet og har i hovedsak nord–sørgående daler med delvis skrinn jordbunn. Den høyeste toppen er Barlindåsen i Rælingen (398 moh.), mens Svartåsen (361 moh.), Tronfjellet og Skarpedunderen (begge 359 moh.) rager høyest i Lørenskog.
Det var gymnasikklærer og kaptein Johs. Skau ved Vaalerengens skole i Christiania som visstnok var førstemann, i 1914, til å benytte betegnelsen Østmarka – laget etter modell av Nordmarka. På dette tidspunktet hadde byfolk benyttet området i 50 års tid, men mest den delen som hørte til Aker (nå Oslo). Utover 1900-tallet tok trafikken seg opp, og Østmarka blir flittig benyttet til friluftsformål. Les mer …
 Flyfoto, Frognerseteren og Tryvannshøgda, 1995. Foto: Fjellanger Widerøe/Oslo byarkiv er et utfartssted i Oslo, i Frognerseterskogen ved Tryvannshøgdas sørøstre skråning, rundt 435 meter over havet, ca. 7 km. i luftlinje fra Stortorget og 1,5 km. fra Holmenkollbakken. Her lå det opprinnelig en seter for Frogner hovedgård (derav navnet). Eiendommen ble kjøpt av bankmannen, konsul Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) i 1864. Her oppførte han i 1867 et landsted, den såkalte Heftye-villaen, noen ganger kalt Norges første hytte. Arkitekt var Herman Major Schirmer (1845-1913), senere Norges første riksantikvar (1912-13), sønn av den kjente arkitekten Heinrich Ernst Schirmer. I tilknytning til villaen etablerte Heftye et lite friluftsmuseum med bygninger fraktet hit fra fjellbygdene. Les mer …
 Johan Grøttumsbråten fotografert i 1925 Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 24. februar 1899 i Sørkedalen i Aker, død 21. januar 1983) var skiløper, flere ganger olympisk mester, verdensmester og Holmenkollvinner. Johan Grøttumsbråten var sønn av gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Han var gift med Maggi, født Hansen (1903–89). Johan Grøttumsbråten begynte som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen etter endt skolegang. Han ble tidlig en aktiv skiløper, og gikk først for hjembygdas idrettslag, fra og med sesongen 1920 for Bondeungdomslaget (BUL). Grøttumsbråten ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han var verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931, og i 1926 på 18 km langrenn. Under krigen var Grøttumsbråten involvert i motstandsarbeid. Han var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige. Les mer …
 Foto: Siri Iversen (2022) i Vestmarka i Bærum er en tidligere plass under gården Øvre Ringi. Bygningene lå sørvest på Jordbrufeltet tett opp under Ramsås. Her bodde fra 1875 svensken Erik Gustav Hansen med sin kone Marie og hennes søster Marta. Noe skarpt samlivsmessig skille mellom kona og hennes søster var det visstnok ikke, etter hva hans kone en gang sa! I 1910 ble huset solgt til nedrivning og flyttet til Levrejordet under Kolsås. I dag er det en del av en privatbolig. Grunnmuren etter to hus i Askelia er fortsatt godt synlig. Les mer …
 Maridalen og Maridalsvannet sett fra kirkeruinene av Margaretakirken. Foto: as-arne (2008) er et dalføre i Oslo. Det ligger i Nordmarka, og strekker seg fra Maridalsvannet og nordover. Gjennom dalen renner Dausjøelva med tilløp og de nordøstre tilløpene til Maridalsvannet. Det er bare spredt bebyggelse i området, som i 2005 hadde 592 innbyggere. Maridalen er et av de mest populære turområdene i Oslo, og det er også en innfallsport til områder lenger inn i Marka.
Dalen har navn etter den hellige Margareta av Antiokia. Hun var gifte kvinners skytshelgen og ble henrettet i år 307 da hun ikke ville gifte seg med den romerske landshøvdingen Olybrius. Navneformer som tidligere er brukt er Margareta dale i 1591. Margareta har altså blitt Maritte, og dette ble ytterligere avkorta til Mari.
Ved nordenden av Maridalsvannet, på gården Kirkebys grunn, finner man ruinene av Margaretakirken fra rundt 1250, og det var gjennom denne kirken at dalen fikk sitt navn. Ruinene ble restaurert i 1934. Ikke langt unna denne ligger Maridalen kapell fra 1900. I middelalderen gikk pilegrimsveien fra Oslo til Nidaros gjennom Maridalen. Vi vet at det var 18 gårder i Maridalen da Svartedauen kom dit i 1349. Etter pesten var det bare Øvre Brekke som fremdelels var bebodd. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer … | 
